Mitt liv forandret seg en høstdag i 1988. Vi hadde nettopp bygd oss hus i Nordlia på Østre Toten og min mor tok meg med til Kolbjørnrudbakken, den lokale hoppbakken. Vinteren før hadde jeg sittet lenge oppe for å se på Sportsrevyen med store øyne for å få med meg den store helten med det lange, lyse håret fly nedover bakken -
Erik Johnsen. Jeg skulle bli som ham! Det var tidlig på høsten så det var ikke noe snø i bakken, men jeg husker at 5 meteren så utrolig stor ut, så jeg var usikker på om jeg ville tørre å hoppe der.

Vinteren kom og det var på tide å starte karrieren som skihopper. Jeg fikk låne et par ski av klubben som var tunge som bly selv om de var laget av tre. Etter første hoppet var jeg hekta. Fra 5 meter’n gikk det fort oppover til 11 meter’n, 15’metern og så opp i den store 30 meter’n. Det var den første bakken jeg følte jeg fløy i.
17,5 meter, pers!! Det var stort!

Etter mange kvelder i Kolbjørnrudbakken var det på tide med større utfordringer. Turen gikk til Lønnbergbakken for å prøve 40 meter’n der. Endelig skulle jeg prøve meg med de store gutta som hoppet i Raufoss. Fra 40 meter’n gikk det fort opp i 60 meter’n i Raufoss før jeg fikk prøve
47 meter’n i Kolbjørnrud. Store kolbjørnrudbakken
(47 meter’n) er skikkelig tøff så det var en virkelig stolt Ulimoen som satt utfor der.

Nå fikk jeg kontakt med Hans Bjerkeengen. Han trente Tom Sandvold og fikk lyst til å følge opp meg også. Dette var en stor forandring, for første gang begynte jeg å trene skihopping, det var ikke lenger bare lek.

Etter mye hopping i 60 meter’n på Raufoss bestemte vi oss for å prøve en ordentlig hoppbakke. Jeg var 12 år og jeg skulle prøve bakken der Bredesen hadde tatt OL-gull bare noen uker tidligere. Jeg var klar! Det blåste litt, men det brydde ikke meg. Jeg hoppa så mye framover jeg klarte, det var jo en stor bakke så jeg måtte jo ut å fly.
Det endte på 51 meter og jeg var skikkelig skuffa, men debuten var unnagjort og jeg var klar for å prøve
90’n i Raufoss.

Nå som jeg var så god at jeg hoppet i 90 metere, skulle jeg være med i litt større renn i RC-cupen. Det var på tide å kjempe med de andre i landet på min alder. Det endte stort sett med siste eller nest siste plass. Selvfølgelig var ikke det så moro, men det var likevel gøy å hoppe på ski så jeg fortsatte.

Vinteren jeg var 15 år hoppet jeg ganske bra på lillehammer og jeg fikk lov til å prøve den store bakken. Det gikk bra. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ville søke meg inn på NTG. Opptaksprøva var rett rundt hjørnet så det var på tide å bli god. Det ble jeg ikke… Men jeg var så heldig at noen ikke ville ha plassen der, så jeg kom inn i tredje runde. Dette var en viktig endring for meg som skihopper. Nå skulle det virkelig satses.

På NTG fikk jeg Halvor Persson som trener. Første sommeren hoppet jeg like dårlig som jeg alltid hadde gjort. Men så kom vinteren og plutselig fikk jeg til et hopp som gikk i dalen. Det var helt rått. Deretter gikk det slag i slag og jeg var ikke lenger sist på resultatlistene. Det hele toppet seg med 8. plass i junior NM i Odnes. Fremgangen fortsatte da jeg ble andre års junior. Jeg vant mine første renn i Hurdal og Vikersund og ble belønnet med
COC-turer. Det kastet heller lite av seg - men jeg fikk en del erfaring. Denne vinteren toppet seg med 10. plass i
NM for seniorer i store Renabakken. Det var stort å slå en mann som Espen Bredesen som kom på 11. plass.

Første år som senior ble tungt. Hoppinga gikk dårlig så det ble ikke de store resultatene. Det var siste året på NTG og motivasjonen dalte. Neste sesong begynte jeg i Lillehammerhopp. Miljøskifte og trening med eldre utøvere gjorde at jeg begynte å hoppe bedre på ski. Jeg fikk ikke helt topplaseringer, men fikk preget resultatlistene i norgescupen igjen.

Ny opptur kom i 2004 da jeg ble tatt ut til det første og til nå eneste skiflygingsrennet i COC. Her ble det 8. og 6. plass. Dette ga meg selvtillitt og jeg fortsatte å hoppe bra på sommeren. Jeg ble med på COC hele sommeren og fikk gode resultater. Jeg var også med i COC halve vinteren etter, men så begynte jeg å slite i bakken igjen.

Siden har det gått litt opp og ned, så jeg bestemte meg våren 2006 for å flytte til Kuopio i Finland for å trene med Jarkko Saapunki. Der er jeg nå for å bli verdens beste skihopper!